Fra psykologistudent til politi

Hei! 

Jeg fullførte bachelor i psykologi våren 2018 ved Høgskolen i Lillehammer. I stedet for å gå videre på master begynte jeg heller på Politihøgskolen. Dette er ikke den mest typiske veien å ta, men den er aktuell for dere, siden man får stor nytte av det man lærte i psykologiløpet. Hvordan man får nytte av psykologien innenfor denne retningen får du vite mer om nå.

bilde hentet fra utdanning.no

Det mest innlysende å starte med er at man har et fag som heter psykologi i første semester. Da er det ikke overraskende at det er en stor fordel å ha litt kjøtt på beina fra før. Selv om faget heter psykologi så er ikke bare repetisjon fra bacheloren, da dette faget er mer rettet mot psykologien i operativ polititjeneste. Det er altså litt nytt å lære seg, men det er ekstremt interessant å se psykologien i en slik setting. Man lærer også hvordan å ta avhør på best mulig måte, og det å da ha kognitivfaget, spesielt falske minner i bakhodet er en kjempefordel. 

Når det kommer til selve jobben er forståelse for psykologi en vanvittig stor ressurs. Ved å tenke utvikling-, sosial-, abnormal psykologi – egentlig alt, får man en større forståelse av hvorfor mennesker er i den situasjonen de er i. Denne forståelsen og empatien gjør at du kan løse oppdrag på en måte andre ikke vil kunne tenke seg til, og dermed ha et større arsenal av alternativer å løse oppdraget på. I tillegg vil man møte mange personer med ulike psykiske lidelser. Å ha evnen til å gjenkjenne de ulike lidelsene og vite hva som er den beste måten å håndtere disse menneskene på kommer du langt med. 

bilde hentet fra vg.no

En forskjell fra psykologistudiet er at man på Politihøgskolen har flere fag samtidig, men da med færre studiepoeng på hvert fag. Det andre semesteret i første året har man 10 eksamener, så den forhåpentligvis gode studieteknikken man lærte i løpet av bacheloren kommer godt med. I tillegg gjør det at å ha lest psykologiske faguttrykk på engelsk at norske pensumbøker blir veldig lettleste i forhold. Under ser du fagene/hovedområdene, samt eksamenene vi har

Det første året er altså et teoretisk år med mye lesing kombinert med noen praktiske øvelser. Det andre året får man det man kun drømte om på psykologistudiet – praksis. Hele andreåret er nemlig et praksisår hvor man søker seg til et ønsket praksissted, og jobber sammen med en veileder som politi. Der får man smake på mye av det politiyrket har å by på, og er et veldig lærerikt år.

Så om du ønsker å jobbe med, og hjelpe mennesker, noe du mest sannsynlig ønsker siden du studerer psykologi, men på en litt annen måte, så er Politihøgskolen en perfekt vei å gå for deg som psykologistudent. 

Om det er noe du lurer på angående overgangen fra psykologi, eller om Politihøgskolen generelt tar jeg gjerne imot spørsmål. Send mail til promotering.spu@gmail.com så sendes spørsmålene videre til meg. 

Tilbakeblikk på karrieredagen

Heisann! Vi i SPU vil starte dette innlegget med å takke for ein flott karrieredag. Takk til alle som bidro og takk til alle som kom! Her kommer en oppsummering av det som vart presentert, samt alle presentasjonene, trykk på last ned for å se de. (Beklager litt dårlige bilder, skylder på dårlig lys i Aud A og litt for spennende presentasjoner).

Even og Geir var konfransier og gjorde en god jobb – morsomme karer.

Først ut var Tea som presenterte klinisk master ved Aarhus Universitet. Aarhus er nok der flest tenker å ta master så under denne presentasjonen var ørene virkelig spisset. Les mer om å studere i Danmark her.

Jesper hadde så en kort presentasjon om Psykologiforbundet. Karrieredagen er forresten et samarbeid med nettopp psykologiforbundet og vi takker også de for god innsats!

Neste mann ut var Peder som har gått master i idrettspsykologi ved Greenwich University i London. Dette er første gangen noen har presentert et universitet i England på karrieredagen vår så det var spennede å høre om!

Så var det tid for Christopher og klinisk master i Warzawa, Polen. Det er også første gang vi har presentasjon om Polen, og her var det god oppslutning, tror mange fikk øynene opp for Polen og masteren der. Les mer om master i Polen her.

Sist ut før lunsjpause var det Sondre som presenterte master i Arbeids- og organisasjonspsykologi ved BI i Oslo. Sondre hadde en flott presentasjon og vi fikk presentert mange forskjellige jobbmuligheter man har etter en slik master – inspirerende! Les mer om masteren på BI her.

Så var det lunsjpause og stands! Håper dere fikk svar på de spørsmålene dere hadde. Trykk på bildene for å se de større. Blir gla av å se alle deres flotte smil!

Etter pausen var det klart for Torvald som presenterte Master i Nevrovitenskap ved NTNU i Trondheim. Han fortalte blant annet om prosjektet sitt der han gror små menneskehjerner, spennende! Les mer om Nevrovitenskap her.

Neste ut var master i miljøpsykologi her på høgskolen vår. Viktig å se hvilke muligheter som også er her.

Så fikk vi høre litt om arbeidslivet etter bachelor og fikk høre om behovet for bachelor i psykologi i tiltakstjenesten i NAV. Vi tenker å få ut et innlegg om dette etterhvert så følg med.

ANSA fortalte om studier i utlandet og dette er jo veldig aktuelt for veldig mange av oss. Lurt å bli medlem! Les mer om det her.

Universitetet i Bergen var neste på lista og presenterte de tre masterene vi kan ta der. Masterene de har der er Sosial- og kognitiv psykologi, Arbeids- og organisasjonspsykologi og Atferds- og nevrovitenskap.

Sist, men ikke minst – Universitetet i København presentert av Trine! Også veldig spennende og tror veldig mange av oss sikler litt på denne masteren. Vi har fått et innlegg om København som snart publiseres så følg oss på facebook så får du det opp.

Dette ble langt, men nå har dere alle presentasjonene og kan laste de ned i all framtid – så værsegod!

Igjen – tusen takk for et flott arrangement!

Ha en fin helg ❤

Thea

Sjur om: Praksis og valg av masteroppgave

Hei folkens, mitt navn er Sjur S. Sætren. Jeg gikk ut med en bachelor i psykologi fra Høgskolen i Innlandet våren 2017. Etter det har jeg hatt ett år ved Københavns universitet før jeg tok følgende praksis i Stavanger. Dette semesteret skriver jeg masteroppgave på Nasjonalt Senter for Vold og Traumatisk Stress (NKVTS).

Med utgangpunkt i at jeg (og Fillip) tidligere har fortalt litt om livet i København;

«Ved Københavns universitet er det en god blanding obligatorisike fag og valgfag. Vi har valgt hovedfokus på klinisk psykologi dette semesteret og vil velge nevropsykologi neste semester. … Sjur har valgt traumer og mentale lidelser som seminarfag og klinikk for barn med angst som praksisfag. I praksisfaget er undervisningen todelt. Vi har både timer med diskusjon, teori rundt praktiske case, og en dag i uken med video-observasjon på universitetets egen klinikk for barn med angst. Vi har også en live-observasjon hvor vi deltar sammen med psykolog i sesjon med enten barn eller foreldrene. Vi valgte kandidatstudiet ved Københavns universitet på grunn av deres ekspertise innenfor barn og ungdom og fordi vi får muligheten til å velge egen forskningsaktivitet som valgfag neste semester. Hele tredje semester er praksis som vi kan ta enten i Danmark eller Norge. Fjerde semester er masteroppgaveskriving. …» Les hele innlegget her.

… bruker jeg dette innlegget til å fortelle litt om tiden i praksis og valg av masteroppgave. Jeg tok min praksis på Barn og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Sola ved Stavanger. Bakgrunnen for at jeg søkte meg til dette område var muligheten for å jobbe i et sterkt fagmiljø i en by uten profesjonsutdanning (tenkte det var mindre konkurranse om praksisplasser) og muligheten for å surfe langs Jæren (surfing er min store kjærlighet). Praksisperioden var innholdsrik, utfordrende, stimulerende og motiverende. Det var imidlertid noe overraskende å oppleve gapet mellom teori og praksis, men samtidig gir det et berikende perspektiv som i stor grad knytter de to opp mot hverandre. Når man praktiserer psykologifaget er det en rekke erfaringer man aldri har lest om i teoribøkene. Blant annet den store pågangen av nye pasienter på klinikken og usikre rammebetingelser (eks. ressurser i kommunen) for å tilby den behandlingen som er nødvendig for pasienten. Å jobbe som psykolog i terapi med barn og unge gir også en del uventede erfaringer, blant annet rundt viktigheten av foreldreinvolvering i det terapeutiske arbeid og kompleksiteten i systemet rundt barnet (foreldre, skole, kommune). Dette gjør det samtidig mer spennende å jobbe med barn og unge, fordi man opplever at man også jobbet med den større systemiske rammen rundt barnet og ikke kun barnet alene. Som resultat av min praksisperiode ble jeg motivert for å gjøre en forskjell gjennom terapeutisk arbeid med barn og unge.

Området rundt Stavanger er også optimalt for en ivrig surfer. Fritiden min brukte jeg derfor stort sett på å speide etter bølger langs kystlinja, også kjent som Jæren-strendene. Her er det drøssevis av vakre bølger som produseres av stormer i Nord-Atlanteren. Om du kan tenke deg å kombinere praksis med å lære å surfe anbefales derfor Stavanger.

I Stavanger får du i tillegg mulighet til å dra på Schizofrenidagene, en av nordens største psykologikonferanser. Her fikk jeg mulighet til å se store navn som Judith Beck, Gabor Mate og Peter Tyrer.

Da jeg skulle bestemme meg for masteroppgave baserte jeg valget på to ting: hvilke forskningsområdet vil jeg jobbe med senere og hvilket forskningstema som er mest relevant for mitt fremtidig kliniske arbeid. Valget var derfor å skrive om traumer og ungdomm. Jeg har vært så heldig å få bli med på en nasjonal prevalensstudie gjennomført av NKVTS (UEVO-studien), med Gertrud Sofie Hafstad i spissen. Mitt tema for oppgaven er hvilken rolle inhibisjonsevne/kontroll har i utviklingen av psykopatologi etter eksponering for traumer hos ungdommer. Det er et prosjekt med en meget interessant forskningsmetode med et helt unikt utvalg. I dag er jeg veldig glad for den metodiske kunnskapen man får mulighet til å utvikle ved å ta bachelor i psykologi i Lillehammer, hvor jeg har fått stort utbytte av dette, både i København og i arbeid med masteroppgaven. Du kan lese mer om forskningsprosjektet her.

Har du noen spørsmål må du bare ta kontakt! Jeg håper dere som psykologistudenter nyter tiden i Lillehammer. Plutselig er den over!

Når jeg først har mulighet legger jeg ved noen favorittforedrag som kan ses på youtube:
1. Gabor Mate om avhengighet
2. Judith Beck om CBT og terapeutisk allianse
3. Ann Masten om resilience og barn

Bilde 1: Anders Sletten, bilde 2 og 3: Rune Sætren, bilde 4: Caroline Plum

Har du noen spørsmål må du bare ta kontakt (sjursaetren@gmail.com). Jeg håper dere som psykologistudenter nyter tiden i Lillehammer. Plutselig er den over!

Sjur

Vår om: Sinnpsyktbra

Hei!

Jeg heter Vår Synnøve Solbakken og tenkte å dele litt om prosjektet mitt Sinnpsyktbra. Jeg har alltid hatt interesse for mennesker og hva som får mennesker til å gjøre som de gjør. Da jeg søkte meg til Lillehammer på bachelor i psykologi, tenkte jeg egentlig at jeg bare skulle ta et årsstudium også gå videre. Det ble fort til at jeg utvidet årsstudiumet til en bachelor. Å ta en bachelor i psykologi har gjort at jeg sitter med mye bra kunnskap om ulike prosesser iboende i mennesker som bidrar til ulike handlinger og tankemønstre.

image3.jpeg

Teknologi har løst økonomiske problemer ved å gi mennesker psykologiske problemer. Den har ikke bare åpnet opp for et hav av informasjon og muligheter. Den har også åpnet opp usikkerhet, skam og selvtvilelse. Sosiale medier har noen sideeffekter, og gjør at de fleste føler at «ekstraordinær» er det nye «normale». Sosiale medier er fantastisk, men vi klarer ikke å ta imot alle inntrykkene som kommer og får bare med oss det beste av det beste og det verste av det verste.

Men sannheten er jo at livet er ganske … middels? Det er 0,0001% som er ekstraordinære på alle områder i livet, men det er de vi hører om og derfor ser på det som norm. Vi er ikke bra nok, fine nok, smarte nok eller flinke nok. Så derfor coper vi med dette på den eneste måten vi klarer; gjennom «selvrealisering». Vi MÅ gjøre noe ekstraordinært. Ved å redde barn i Afrika, ved å få alle akademiske medaljer på skolen, ved å delta i en radikal handling, ved å ha sex med alt som rører på seg… alt for å bli sett. Forventningene til seg selv blir urealistiske på grunn av sosiale medier. Man føler man må være mer radikal, mer ekstrem for å bety noe – og det er nettopp derfor jeg startet Sinnpsyktbra.

I en perfekt verden er alle kroppspositive, har alle troen på seg selv og gjør det de gjør fordi de har lyst – ikke fordi de skal imponere noen. Jeg har mange tanker og meninger om ting, det har jeg alltid hatt. Jeg startet i utgangspunktet Sinnpsyktbra-kontoen på Instagram for å få et utløp for alle tankene jeg hadde om ulike temaer, men jeg har fortsatt fordi jeg ser at det jeg skriver faktisk har en betydning for mennesker som følger meg.

Kontoen er åpen for at de som følger meg kan sende inn meldinger om tanker eller meninger, legge igjen en kommentar under et bilde om de føler teksten traff litt ekstra og viktigst av alt; (forhåpentligvis) føle at de ikke er alene om det de bærer på inni seg. Jeg får daglig inn spørsmål, tanker og hyggelige ord om innholdet jeg legger ut – og om jeg, om bittelille meg, kan gjøre dagen litt bedre for minst én person der ute bedre, så har jeg oppnådd målet mitt.

Jeg synes det å starte en sånn konto var utrolig skummelt, og jeg la ut mange følere hos venner og kjente for å se hva slags tilbakemeldinger jeg fikk. De har vært utelukkende positive. Jeg har fått flere tilbakemeldinger av mennesker jeg så vidt kjenner, som sier de synes det arbeidet jeg gjør er så viktig. Alle disse tilbakemeldingene boostet meg såpass at jeg hoppet ut i foredrags-bransjen. Ettersom at jeg per dags dato jobber i en 100% stilling, har jeg ikke mulighet til å satse på foredrag, men de jeg har fått holde har absolutt gitt mersmak. «Du trenger deg» har også utelukkende fått positive tilbakemeldinger. I fremtiden håper jeg at jeg kan satse fullt og helt på «bedriften» min, men enn så lenge er jeg mer enn fornøyd med den lille forskjellen jeg gjør gjennom Instagram (og et og annet foredrag).

Da jeg startet Sinnpsyktbra, var det initielle tanken min at jeg, etter tre år på psykologi, satt med for mye bra kunnskap til å ikke dele den. Jeg tror ganske mange kan løse sine egne «problemer» om de vet hvilke prosesser de jobber med og blir presentert for verktøy de kan ta i bruk i ulike situasjoner. Gjennom årene mine i Lillehammer har jeg selv blitt presentert for, funnet ut av og diskutert meg frem til, verktøy og tenkemåter som kan være med på å forebygge, og å hjelpe, andre mennesker. Det er slike verktøy jeg holder foredrag om, samtidig som jeg prøver å utfordre måten mennesker resonnerer på.

image2

Ønsker deg en fin dag!

Vår Synnøve Solbakken